abcd
ALLSIDIG TYPE: I utstyrsboden til Sam Anthamatten hjemme i Zermatt finner du alskens klatreutstyr, all slags ski, paraglider og en hel del annet tøft. Og alt er godt brukt, til og med parkskiene. Foto: Tero Repo
Freestyle-alpinisten
27.09.17 / Tore Meirik
Frikjøring i verdensklasse + fjellklatring i verdensklasse = Den jibbende tindeveglederen Sam Anthamatten.

– Jeg begynte å kjøre mye ski for en fem års tid siden. Fra til da var jeg full-on alpinklatrer. Fjellklatring var liksom greia mi, forteller Sam Anthamatten.

Den 31 år gamle frikjøringsstjerna fra Zermatt ser ut omtrent akkurat slik du forventer at en fjellklatrer og tindevegleder ser ut: Konstant solbrent, leppene alltid sprukne på grunn av vind, sol og kulde, han ser ut som han er tørst hele tida, har en hårsveis av typen kort, praktisk og uryddig -og han er en liten fyr. Sam Anthamatten når Skier´s Cup-konkurrent Seth Morrison (190 cm.) til skuldrene omtrent.

Men ikke når det skal kjøres ski. 

LES OGSÅ: Cervinias skikjøring

Sam Anthamatten har førstegangsbesteget den gigantiske sørveggen på 7350 meter høye Jasemba – eller Pasang Lamu Chuli som fjellet heter i Nepal - i Himalaya, han vant en verdenscupkonkurranse i isklatring da han var 16 år, han er (for lengst) ferdig utdanna tindevegleder, og han hylles som verdens kanskje beste frikjører. Og –når anledningen byr seg - eier han dansegulvet med sine 168 centimeter, dongeribukse, dressjakke, anmarsj-joggesko og fete moves. 

– Vi var tre stykker som brukte fem dager opp sørveggen på Jasemba i oktober 2009. Det var en utrolig rå opplevelse, vi delte et tomannstelt, og veggen var så bratt at vi var aldri ute av sikringene i løpet av de fem dagene turen tok. Jeg spydde som en gris på grunn av høydesjuke, sier Sam mens han liksom peker ut av munnen sin og ler.

Veggen er over halvannen kilometer høy, og består av vedvarende bratt og krevende alpinklatring på stein, is og snø, i stor høyde. Ingen andre hadde prøvd seg på den massive ruta før Sam var der sammen med storebror Simon og sambygding fra Zermatt og fjellguidekollega Michael Lerjen. Fjellet ligger langs en rygg som henger sammen den mer kjente 8000-meters toppen Cho Oyo. Klatringa ble selvsagt gjennomført i alpin  stil, altså med lite utstyr og ingen «sikkerhetsline» til flatmark underveis.

– Vi ga den 1550 meter lange ruta navnet Hook or Crook, og graden VI, 90°, M5. Det betyr at vi klatra ruta uten bærere, ekstra oksygen eller faste tau. I tillegg til trøbbelet med å fine teltplass oppi veggen, så var cruxet en 200 meter høy, blank granittvegg på omtrent 7000 meter. Der måtte vi bruke alt vi hadde av klatreferdigheter for å komme opp. Ruta har ikke blitt repetert, og det er ganske tøft!

Da Sam Anthamatten var på Jasemba i 2009 var han bare 23 år gammel, men hadde allerede klatra store fjellklassikere som Mount Hunter i Alaska, Cerro Torre i Patagonia, Peuterey-Integral-ruta på Mont Blanc, og han har vært opp El Capitan i Yosemite en drøss ganger.

– Du var en av verdens beste is- og alpinklatrere. Hvorfor trappa du ned til fordel for skikjøring?

– Sesongen 2009/ 10 hadde vi enormt med snø hjemme i Zermatt, dermed ble det mye mer skikjøring enn klatring på meg. Samme vinter arrangerte en kamerat av meg isklatrefestival i Fieberbrunn, men han var også sjef for en frikjøringskonkurranse, og sørget for at jeg fikk plass der. Det gikk ikke så bra det første året, men året etter ble det seier på kvalifiseringskonkurransen i Fieberbrunn. Jeg kjørte noen flere FWQ-konkurranser etterpå, og fikk til slutt wildcard til Freeride World Tour. En naturlig konsekvens ble mer og mer fokus på skikjøring, og mindre på klatring.

LES OGSÅ: Over tåka i Slovakia

Oppveksten i Zermatt i Sveits –skibygda ved foten av legendariske Matterhorn- har forma brødrene Martin, Simon og Sam Anthamatten. Alle tre er fjellkarer av ypperste kaliber, Simon er i verdenstoppen i skialpinisme, og Sam er altså fast innslag i Freeride World Tour, Skier´s Cup og foran kameraene til de råeste filmselskapene og fotografene. Sist sommer kjøpte brødrene huset til besteforeldrene sine, to minutters gange fra nærmeste gondol.

– Mor og far har høydeskrekk, men vi var på turer i fjellene hjemme hele tida, ofte langt til fjells. Med heisene i Zermatt er tilgang til fjellene utrolig enkel, og det er så lett å komme seg ut. Jeg har alltid kjørt ski, vi bodde jo helt ved gondolen, men det var først og fremst klatring i fjellene som var greia mi, forteller Sam.

SAM ANTHAMATTEN

Sammenlagtplasseringer, Freeride World Tour (FWT):
2011: 2
2012: 7
2013: 22
2014: 13
2015: 7
2016: 17

Sam har en seier (Sotsji 2011), en andreplass (Kirkwood 2011) og en tredjeplass (Courmayeur 2012) som beste resultater i FWT.

På film:
La Liste (TimeLine Missions, 2016)
Degrees North (TimeLine Missions, 2015)
Days of my Youth (MSP, 2014)
This is My Winter (TimeLine Missions, 2013)
Superheroes of Stoke (MSP, 2012)

Annonse

Da dette intervjuet ble gjort hadde han vært på toppen av Matterhorn 46 ganger, første gang da han var 18 år. Da hadde han for lengst klatret de fleste andre 4000-meterne rundt Zermatt, og debuten på Matterhorn gikk på ingen måte ad enkleste vei.

– Sammen med bror Simon klatret vi ruta Gongna-Führe på Matterhorn på 18-årsdagen min. Den turen glemmer jeg aldri! Vi brukte to dager på ruta, og vi overnatta på en nydelig bivuakk midt i face´n, 800 meter over Matterhorn-breen. En helt fantastisk tur, forteller Sam.

Da han var 16 år vant han en verdenscupkonkurranse i isklatring, og noen år senere var han på lag med selveste Sverre Liliequist i ei slags ekstremsportkonkurranse i Chamonix, hvor Sam klatra is og Sverre kjørte ski. Senere ble de lagkamerater i Skier´s Cup, og etter hvert havna Sam både i verdens gjeveste frikjørings-konkurranseserie og foran kamera til et av de største skifilmselskapene.

I dag kan han kjøre ski hjemme hver eneste dag året rundt, men Anthamatten liker å ta et par måneder fri fra ski midt på sommeren. Høsten bruker han i den sommeråpne terrengparken i Zermatt, om vinteren går det i pudder og kaldsnø i skisenteret, og om våren finner han pudder og vanskelig og eksponert kjøring høyt til fjells.

– Jeg syns det er fint å ta en pause fra skikjøringa om sommeren. Da jobber jeg litt, og koser meg til fjells uten ski, forteller han.

 

I fjor slo han opp med Matchstick productions (MSP), etter to år sammen med den amerikanske skifilmgiganten.

– Sponsoren min Swatch – som var viktig for å få meg med på MSP – har kutta samarbeidet med Matchstick. Jeg har også skiftet et par andre sponsorer, slik at jeg ikke er med på MSP-laget lenger. Men det er like greit, jeg syns aldri at turene med dem var så voldsomt fine. I Alaska fungerte ikke gruppa så bra, og da vi var i Peru og skulle bestige Quitaraju – et nydelig fjell på 6040 meter over havet i Sør-Amerika– ble det bare stress. Denne turen skulle være akklimatisering for litt lavere, men utrolig spektakulære Alpamayo, som aldri har blitt kjørt på ski, forteller Anthamatten.

Men ingen av fjellene kunne kjøres med ski, først og fremst på grunn av vanskelige forhold, men også dårlig planlegging og merkelig logistikk på ekspedisjonen i Andesfjellene.

– MSP satte av to uker, bestemte alt på forhånd og skulle gjøre absolutt alt etter en slags plan uten å ta hensyn til kravene og evnen til improvisasjon som stilles for å bestige så store og krevende fjell. Og det var filming absolutt hele tida. Enden på visa ble at vi ikke kom opp på verken Quitaraju eller Alpamayo, og fikk egentlig en ganske håpløs tur på helt feil premisser. Det må være slik at skal du på tur så må du dra på tur og så filme det som skjer, ikke dra på tur fordi du må få filma noe. Motivasjonen må være riktig, sier Sam.

Forrige vinter brukte han på å jobbe med sitt eget filmprosjekt, hvor klatring og kjøring i store fjell er tema – omtrent som da han var på Svalbard i 2015 sammen med brattkjørings–snowboardstjerna Xavier de le Rue.

– Svalbard var helt rått! Lys hele døgnet, sinnssyke fjell og utrolig god snø. Vi kjørte mest i renner, hvor snøen er ganske skjermet for vind. Den var så stabil og fri for spenninger at Xavier og jeg kunne kjøre 45 grader bratt samtidig. Det skjer nesten aldri, og var utrolig tøft!

– Dere brukte motorisert paraglider for å komme dere fort til topps. Hvordan er det?

Annonse

– Selve flyginga er ikke så vanskelig, men du må ha stålkontroll på været. Fem sekunder etter at du har starta paraglider´n kan du være i kjempetrøbbel hvis vær og vind er vanskelig. Vi hadde med oss en proff pilot, og selv om vi fløy en del selv, så var det han som droppa oss av på toppene. Det er ganske spennende, og litt krevende i starten. Du må hoppe av paraglideren i fart, og ikke bomme på timinga. Hopper du av for sent eller for tidlig kan det være 100 meter høyt i stedet for en. Det er litt psykende å løsne sikringa før du er nær landingsplassen!

 

Ferdig utdannet tindevegleder – altså offisielt godkjent fjellguide i Sveits – ble Sam for fem år siden, som en av de yngste noensinne i hjemlandet. I motsetning til i Norge er fjellguide en beskyttet tittel i Sveits, og Sam har fått med seg at dette medfører debatt i Norge.

– Akkurat nå lever jeg som profesjonell frikjører, og jobber ikke noe særlig med guiding, med unntak av noen turer om sommeren for å holde guidekunnskapene ved like. Jeg syns ikke noe om at hvem som helst kan guide folk til fjells og ta betalt for det i Norge. Tenk hvis alle og enhver kan si at de er lege og ta betalt for å behandle folk. Det kan ikke være sånn, heller ikke til fjells med betalende kunder. Skal man betale for en tjeneste må man forvente at leverandøren av tjenesten er proff og har skikkelig skolering, sier han.

– Du har stålkontroll på cork 720 og flatspin. Er det vanlig blant sveitsiske fjellguider?

– Haha, nei, det er kanskje ikke det, men jeg kjører jo mye ski, det er jo det jeg lever av nå. De siste årene har jeg kjørt mye i terrengparken på sensommeren og høsten hjemme i Zermatt, og trent mye på triks. 900 er vel det vanskeligste jeg har gjort. Jeg var faktisk med i en verdenscuprunde i halfpipe for noen år siden. Da gjorde jeg både 540 og 720 i pipen, men fikk selvsagt ingen god plassering.

Under Skier´s Cup i Grandvalira i Andorra i 2016 var Anthamatten en meget viktig bidragsyter til Team Europas seier. Først og fremst fordi han er storfjellskjører i verdensklasse, men også fordi han behersker triks bedre enn de fleste storfjellshøvdinger. Det hagla med flatspins, cork 360´er og cork 720´er fra Sam, i tillegg til noen av konkurransens råeste storfjellslinjer.

Og alle var enige om at han vant festen etter konkurransen. Da DJ´en spilte Michael Jacksons 80-talls slager Billie Jean var ingen andre på dansegulvet i nærheten av å dominere like stort som den vesle anmarjskokledte fjellguiden fra Sveits.

LES OGSÅ: Skyggejakt i Mürren

FEM OM SAM: 

Nicolas Vuignier, sveitsisk skiprofil og lagkamerat under Skier´s Cup:
– Det er umulig å beskrive Sam kort. For meg er han en 110% ekte skikjører, litt som en unge i en godteributikk når han er på fjellet. Han elsker alle sider ved skikjøring, og er alltid nysgjerrig, prøver nye triks, kjører park, går topptur, kjører ekstremt tekniske linjer, you name it. Han har utrolig kunnskap om fjellet, er ydmyk og finner på nye ting hele tida. Sam er den beste fyren å kjøre ski sammen med, jeg har aldri hatt en kjedelig dag på fjellet med Sam, uansett forhold så finner han på noe gøy. 

Logan Pehota, MSP–kollega og konkurrent under Skier´s Cup:
– Ja, la oss bare si at Sam er en av de mest solide allround-frikjørerne jeg vet om. Det er sjukt å tenke på at han er en så rå alpinklatrer, samtidig som han kan herje med de beste på svære backcountryhopp.

Sverre Liliequist, frikjøringslegende og lagkamerat under Skier´s Cup:
– Sam er en dedikert fjellmann som er på sitt lykkeligste når han er ute i naturen. Og han er en veldig god venn, som virkelig bryr seg, og så har han bare ett gir når vi er på ski, og det er full gass! Samtidig er han målbevisst og vil alltid utvikle seg videre som skikjørere, lære triks, beherske tøffe linjer (som han allerede er verdens beste på), og bli flinkere teknisk -ja, bli en komplett skikjører. Og ikke minst er han en kul fyr, kjapp i replikken og gjerne litt syrlig i kommentarene -akkurat min type humor.

Markus Eder, MSP-stjerne og lagkamerat i Skier´s Cup:
– Første gang jeg traff Sam var under Skier´s Cup i Chile. Da var han guide, og mer alpinklatrer enn skikjører på den tida. Etter hvert møttes vi oftere og oftere, og det er utrolig hvor ivrig han er på skikjøring og å lære nye triks -som ikke er så lett når man ikke er en unge lenger. Hver gang vi møtes har han nye triks på gang, og går større enn noensinne. Sam elsker å kjøre ski, og er blant mine favoritt-skikompiser, først og fremst fordi han er så sjukt motivert for all slags skikjøring.

Torgrim Vole, FWT-konkurrent i 2011 og 2012:
– Samuel er en ulv i ulveklær med et alvorlig ansikt som matcher skikjøringa hans. Jeg møtte han gjennom konkurransene i worldtouren, og han var en herlig motsats til mange høylytte franskmenn med utprega markeringsbehov. Sam var noe så sjelden som en rookie av den gamle skole som lot skikjøringa snakke for seg, og trengte ikke mye tid før han hadde alles oppmerksomhet når han var i aksjon.  Senere lærte jeg av andre at han var en like rå klatrer, og det overrasket meg ikke. En sindig, smart og sympatisk herre som fortjener alt som har kommet hans vei.

 
 
VIS KOMMENTARFELT
Annonse